Miljøteknologisk spydspiss med oljepenger?

Hallgeir H. Langeland (SV)
Transportpolitisk talsmann

Norge må bruke mer oljepenger nasjonalt til forskning, utdanning, innovasjon, miljøteknologi og tog. Handlingsregelen er ingen hellig vitenskaplig størrelse. Vi kan ikke legge bort alle visjoner i en absolutt diskuterbar 4 prosentsbane. Tvert i mot, men det må skje uten at vi havner i selskap med FrP. Det partiet kaster penger til ethvert formål, også til milliardærene.

Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea mener også at investeringene i infrastruktur i Norge har vært for lave. Sjeføkonom Jan Andreassen i Terra mener også vi bruker for lite oljepenger for å utvikle Norge. – På 50-60-tallet var det å bygge landet politikernes valgkampsak, sier han til Aftenposten. NHH-professor Victor D. Norman har flere ganger vært inne på den samme tanken, og tatt til orde for å bruke mer oljepenger til investering i både skole og annen infrastruktur.
Frekke tunger sier at Norge er i ferd med å greie fireprosentbanen lenge før vi greier Østfoldbanen. Eller sagt med andre ord: Det er viktigere å ikke bruke oljepenger, enn å skaffe folk et skikkelig togtilbud raskt nok i dette landet. Ikke bare togtilbud. Ungdomsskolen har lenge vært forsømt. Har vi penger nok til å gjøre den bedre? Hva med barnevernet? Og hva med arbeidet med å skape framtidens næringsliv? Hva med forskninga? Har vi pengene det trengs for å skape en bedre framtid?

Alt koster penger. Men hvor mye penger vi kan bruke begrenses av den såkalte handlingsregelen. Handlingsregelen er den regelen som sier at vi ikke kan bruke så mye mer oljepenger til å smøre statsbudsjettet med, og i alle fall ikke mer enn fire prosent av oljefondet (”fireprosentbanen”).

Men hvor smart er handlingsregelen? Hvorfor er det blitt mer lønnsomt å ikke bruke oljepenger på viktige investeringer i Norge enn å investere i aksjer i utlandet? Hvorfor sier handlingsregelen akkurat fire prosent av oljefondet? Hvem har bestemt det? Hvorfor?

Sannheten er at fire prosent av oljefondet er absolutt ingen vitenskapelig størrelse. Om vi kan bruke 100 milliarder eller 150 milliarder kroner avgjøres jo egentlig bare av én ting – og det er hvor stort oljefondet er. Er fire prosent av oljefondet mye penger? Det spørs hva verdien på fondet er.

Og hva bestemmer hvor stort oljefondet er? Oljefondets størrelse er bestemt av fire forhold:

· Internasjonal oljepris (hva vi får for olja),
· dollarkursen (vi får betalt for olja i dollar),
· utviklinga i det internasjonale aksjemarkedet, og
· hvor mye olje- og gass Norge produserer og selger.

Det interessante er at de kun er den siste av disse fire faktorene Norge styrer sjøl. De tre andre styrer vi ikke. Det betyr altså at hvor mange oljepenger vi kan bruke i stor grad bestemmes av helt andre enn oss sjøl. Det er tilfeldige størrelser.

Likevel omtales fireprosentbanen som et hellig tall, en absolutt grense, en ikke diskuterbar størrelse. Dette er ikke bare et paradoks som burde vekke noe og enhver. Det er en av vår største tildragelser.
Derfor bør vi diskutere norske investeringsbehov, ikke handlingsregelen. Vi må ta oss råd til å diskutere hva som er produktive investeringer for framtida i større grad enn det vi gjør i dag. Det er ikke snakk om hvorvidt vi har råd. Det er snakk om vi har råd til å la være. Handlingsregelen framstår i dag som hugget i stein. Det er den ikke.

Men problemet med å diskutere bruken oljepenger er at folk flest fort havner i dårlig selskap. Jeg tenker sjølsagt på Frp. De sauser rundt og kaster om seg med oljepenger, med begge hendene, og vil sende de fleste oljepengene som en sjekk i form av en skattelette til de rikeste. De fem rikeste i Norge ville fått over én milliard oljekroner i skattelette om Frp fikk det som de ville i fire år. Det holder ikke. Skal vi bruke mer oljepenger skal det ikke gå til å finansiere Petter Stordalens millionbursdager i Egypt. Det skal gå til viktige og produktive investeringer for landet. Her skiller jeg og Frp vei.

Mange vil skremme med at flere oljepenger betyr økte renter. Men spørsmålet om flere oljepenger vil bety en renteøkning og økende priser blir tilbakevist. Erik Reinert, økonom og medlem av finanskriseutvalget, har for eksempel vist at om man investerer mer oljepenger i produktivitet (for eksempel forskning, utdanning, innovasjon, miljøteknologi og lyntog) vil dette bety mer effektive måter å gjøre ting på, og dermed senke prisene og rentene, framfor å øke dem. Jeg er enig med ham. Vi trenger en plan for å reise Norge som en miljøteknologisk spydspiss. Det er fullt mulig å gjøre uten at renta øker.

Det er ett av vår tids paradokser at oljeboring utenfor Lofoten-Vesterålen er et stort stridsspørsmål, samtidig som hele oljefondets eksistens – det at vi har over 3000 milliarder kroner i fond – er et bevis på at vi allerede i dag pumper opp oljepenger mye raskere enn vi greier å bruke. Nå sparer vi Lofoten-Vesterålen. Det neste vi bør gjøre er å investere noen av oljepengene litt mer fornuftig enn i dag.