I fem år har Høyre etterlyst en regjering som markerer større politisk ansvar for Afghanistan-soldatene. Men når regjeringen tar dette politiske ansvaret, etterlyser Høyre Kongen.
Hallgeir H. Langeland, SV
Medlem av Stortingets kontrollkomité
I fem år har Høyre etterlyst et større politisk ansvar for de norske soldatene vi sender til utlandet. Dette ansvaret tar regjeringen. Fra og med i år har regjeringen etablert en veterandag, og den har gitt krigskorset med sverd til norske soldater som har tjenestegjort til Afghanistan. Regjeringen har lansert en handlingsplan for veteraner, med blant annet en levekårsundersøkelse for å få økt innsikt i personellets helse- og livssituasjon. Og regjeringen etablererer et enhetlig, effektivt og kompetent apparat i Forsvaret til å ta seg av både veteraner i tjeneste og veteraner som ikke er ansatt i Forsvaret. Regjeringen gjør dette fordi den tar det politiske ansvaret for de norske soldatene Norge blant annet sender til Afghanistan.
Jeg er mot at Norge deltar i krigen i Afghanistan på snart tiende året, men når regjering og Storting først sender norske soldater så skal de behandles skikkelig.
Høyre driver et pinlig uverdig politisk spill når de etterlyser Kongen på medaljeseremonien den åttende mai, og mener at landets øverste politisk folkevalgte sto i veien for en arvelig monark.
Det var med andre ord ikke for lite politisk ansvar fra regjeringen. Det var for mye.
Og da må jeg spørre: Hva slags ansvarsfraskrivelse ber egentlig Høyre om? At Kongen skal ta det politiske ansvaret for at norske soldater blir sendt til utlandet? Er dette et prinsipp som Høyre ser for seg på andre områder? Om man skal være flåsete kunne man jo spurt om Høyre samtidig vil gi kong Harald ansvaret for togforsinkelsene? For helsekøene?
Å sende norske soldater i krig er en vanskelig avgjørelse. Og det er en politisk avgjørelse. Statsminister Jens Stoltenberg gjorde et riktig valg når han representerte regjeringa på medaljeutdelingen. Nettopp fordi han ved dette markerer både det politiske ansvaret det er å sende soldater til utlandet. Dette valget kan ikke skjules bak glansen fra kongens overmedaljerte, firestjerners paradeuniform. Å sende norske gutter og jenter i krig er og blir en politisk, ikke en royalistisk avgjørelse. Det er regjeringen, ikke kongen som sender soldater til Afghanistan. Derfor er medaljeutdelingen politisk, ikke kongelig.
Høyre får støtte fra VGs kommentator Olav Versto, en støtte jeg leser som en bekreftelse på hvor langt framskreden galskapen er blitt. Versto tar nærmest til orde for at det er kongen og ikke krigsveteranene som skal hylles. Ord blir fattige.
Høyre overser med vilje de politiske dilemmaene som norske utenlandsoperasjoner medfører. Gjennom Høyres monomane fokus på prosess forsøker Høyre å avpolitisere og tilsløre både det politiske og det vanskelige. Virker krigen i Afghanistan? Er situasjonen at Norge faktisk beskytter en organisert narkokriminalitet som til sjuende og sist rammer oss sjøl? Hva har vi oppnådd etter ti års krigføring i Afghanistan?
Høyres ønske om mindre politisk ansvar for norsk krigføring er ikke bare pinlig, det er en dårlig beskjed å sende, både til norske soldater, og ikke minst til de landene hvor innbyggerne i dag kjemper med livet som innsats for mer folkevalgt demokrati, framfor udemokratisk styring og livstidsherskere. Bak Høyres grunne floskler finnes det ingenting annet enn et forsøk på å lede debatten inn på et spor hvor Høyre slipper å mene noe, slippe å ta debatten, slippe å ta de vanskelige avgjørelsene – enten det er snakk om Afghanistan, eller Libya.
Høyre ønsker å overlate krigsansvaret til generaler, konger og for øvrig forlanger de at SVere, som statssekretær og sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa om å holde kjeft eller la debatten til å foregå bak lukkede dører. Hvis dette er Høyres demokratiske perspektiver i spørsmål om krig og fred, så er de på linje med land vi på ingen måter liker å sammenlikne oss med. Høyre burde heller gi Fiskaa en medalje?
Det er betegnende at Høyre ikke hadde noen reell debatt om norsk deltakelse i Libya på sitt landsmøte. Til gjengjeld skålte de for kongen.
