I EU-landene Hellas, England og Spania demonstreres det i gatene. Det er fordi de skjønner at det er folk flest som må betale de enorme kostnadene som en uhemmet finanssektor har skapt. I EU er profitten privatisert, og kostnadene kollektivisert. Jeg skjønner folk er forbanna.

Finanskrise ble skapt av for mye høyrepolitikk. Nå skal krisa løses med enda mer høyrepolitikk: I Hellas skal jernbanen og posten privatiseres, i England kuttes det i offentlige tjenester. Pensjoner skal reduseres, ansatte i offentlig sektor skal sparkes og lønninger skal tynes. LO i EU har gått gjennom de europeiske krisepakkene, og peker på at det er vanlige folk – igjen – som må betale regninga for at finanskapitalen – igjen – skal komme seg ut av den krisa den selv skapte.

Det er denne kokegryta av sur høyrepolitikk som gjør at Jan Tore Sanner trekkes mot lukten av EU. I tjue år har Sanner forsøkt å dra Norge inn i EU.

Heldigvis er flesteparten i Norge smartere enn ham. Nå sier to av tre nordmenn nei til EU. Selv i Høyre er det nå flertall mot EU.

Det er fordi folk ser at EU betyr mindre, ikke mer, av den politikken som har sørget for at Norge har kommet helskinnet gjennom finanskrisa, nemlig en offensiv offentlig sektor som har gjort at ulike mennesker har hatt trygge jobber og likere muligheter, en selvstendig sentralbank og en høy produktivitetsvekst gjennom satsing på kompetanse, og utvikling og bruk av ny teknologi.

Jan Tore Sanners ønske om å gjøre Norge til et medlem av EU er et prosjekt for større forskjeller, mer byråkrati og er i ferd med å bli en økonomisk katastrofe. Det er jo dette du vil ha mer av, Jan Tore Sanner! Eller er du i dag fornøyd med at det norsk folk flere ganger har stemt nei til ditt ønske om norsk EU-medlemskap?

Et norsk EU-medlemskap ville nemlig betydd en krise for norsk økonomi. Det ville først og fremst betydd mye sterkere norsk tilknytning til den europeiske krisa som nå utfolder seg. Norge ville sannsynligvis hatt felles valuta med Hellas og Portugal om Jan Tore Sanner hadde bestemt. Vi ville helt sikkert vært underlagt EUs sentralbank om han fikk bestemme. Når vi vet at hele Eurolanda står i fare for å bli kastet ut i en alvorlig bank- og kredittkrise er dette mer enn alvorlig. Sanner må rett og slett snart innrømme at det er uansvarlig, uklokt og en veldig dårlig idé å snekre sammen et valutasamarbeid mellom land som har så forskjellige økonomistyring, og trekke Norge inn i det?

Et norsk EU-medlemskap ville være å plassere Norge med begge beina i en pågående, massiv økonomisk krise. Og det ville være å la folk flest betale prisen for et uansvarlig høyreeksperiment. Det ville betydd færre faglige rettigheter for folk flest, og det ville betydd privatisering og stort nedsalg av norskeid, evigvarende fossekraft. Hvis Sanner hadde fått bestemme ville Norge ha mistet muligheten for differensiert arbeidsgiveravgift for å gi folk arbeid i distriktene, og vi ville fått dyrere og dårlige posttjenester.

Og det ville betydd et enda mer kostbart og rigid anbudssystem for norske kommuner. Sjøl kommer jeg fra Stavanger, hvor byggeledelsen ved Konserthuset gjennom nøye arbeid har klart å omgå de rigide anbudsreglene fra EU. Gjennom å dele opp bygget i 90 ulike oppdrag, har mindre, lokale entreprenørfirma kunne komme på banen, og dermed sikra oppdrag for lokale firma og arbeidsplasser. Så kom EØS-reglene. Da måtte alle anbudene, til store kostnader, lyses ut i heile EU-/EØS-området, i til sammen 30 land. Alle større, offentlige prosjekt må nemlig gjennom denne tidkrevende papirmølla, som både krever tålmodighet og juridisk ekspertise – en ekspertise som ikke alltid finnes i små og store kommuner. Med Høyre i posisjon vil vi likevel mer av denne galskapen.

Noe av den samme galskapen så vi da nye EU-regler påla fylkestinget i Telemark å sette all busstransport ut på anbud. Men flertallet i fylkestinget tok kampen mot EU-systemet, og sa nei. De mente hundre års lokalkunnskap, lokale arbeidsplasser og et godt kollektivtilbud var viktigere enn å bøye seg for stadig nye EU-regler.

Høyre og Jan Tore Sanners iver etter norsk EU-medlemskap, men det snakker ingen i Høyre om i dag. Men politikken som partiet går til valg på, er av samme ulla som nå spiller fallitt i Euroland. Det er farlig å rope ulv, skriver Ola Storeng i sin kommentar i Aftenposten 6/9, siden ulven spiste alle sauene, mens gjetergutten ropte ulv. Sanner og Høyre roper ikke ulv i dag om vi ikke blir medlemmer av EU. De beiter rundt med oss andre i saueflokken, og later som ingenting.

Hallgeir H. Langeland, SV
Medlem av Stortingets kontrollkomité

I fem år har Høyre etterlyst et større politisk ansvar for de norske soldatene vi sender til utlandet. Dette ansvaret tar regjeringen. Fra og med i år har regjeringen etablert en veterandag, og den har gitt krigskorset med sverd til norske soldater som har tjenestegjort til Afghanistan. Regjeringen har lansert en handlingsplan for veteraner, med blant annet en levekårsundersøkelse for å få økt innsikt i personellets helse- og livssituasjon. Og regjeringen etablererer et enhetlig, effektivt og kompetent apparat i Forsvaret til å ta seg av både veteraner i tjeneste og veteraner som ikke er ansatt i Forsvaret. Regjeringen gjør dette fordi den tar det politiske ansvaret for de norske soldatene Norge blant annet sender til Afghanistan.

Jeg er mot at Norge deltar i krigen i Afghanistan på snart tiende året, men når regjering og Storting først sender norske soldater så skal de behandles skikkelig.

Høyre driver et pinlig uverdig politisk spill når de etterlyser Kongen på medaljeseremonien den åttende mai, og mener at landets øverste politisk folkevalgte sto i veien for en arvelig monark.

Det var med andre ord ikke for lite politisk ansvar fra regjeringen. Det var for mye.
Og da må jeg spørre: Hva slags ansvarsfraskrivelse ber egentlig Høyre om? At Kongen skal ta det politiske ansvaret for at norske soldater blir sendt til utlandet? Er dette et prinsipp som Høyre ser for seg på andre områder? Om man skal være flåsete kunne man jo spurt om Høyre samtidig vil gi kong Harald ansvaret for togforsinkelsene? For helsekøene?

Å sende norske soldater i krig er en vanskelig avgjørelse. Og det er en politisk avgjørelse. Statsminister Jens Stoltenberg gjorde et riktig valg når han representerte regjeringa på medaljeutdelingen. Nettopp fordi han ved dette markerer både det politiske ansvaret det er å sende soldater til utlandet. Dette valget kan ikke skjules bak glansen fra kongens overmedaljerte, firestjerners paradeuniform. Å sende norske gutter og jenter i krig er og blir en politisk, ikke en royalistisk avgjørelse. Det er regjeringen, ikke kongen som sender soldater til Afghanistan. Derfor er medaljeutdelingen politisk, ikke kongelig.

Høyre får støtte fra VGs kommentator Olav Versto, en støtte jeg leser som en bekreftelse på hvor langt framskreden galskapen er blitt. Versto tar nærmest til orde for at det er kongen og ikke krigsveteranene som skal hylles. Ord blir fattige.

Høyre overser med vilje de politiske dilemmaene som norske utenlandsoperasjoner medfører. Gjennom Høyres monomane fokus på prosess forsøker Høyre å avpolitisere og tilsløre både det politiske og det vanskelige. Virker krigen i Afghanistan? Er situasjonen at Norge faktisk beskytter en organisert narkokriminalitet som til sjuende og sist rammer oss sjøl? Hva har vi oppnådd etter ti års krigføring i Afghanistan?
Høyres ønske om mindre politisk ansvar for norsk krigføring er ikke bare pinlig, det er en dårlig beskjed å sende, både til norske soldater, og ikke minst til de landene hvor innbyggerne i dag kjemper med livet som innsats for mer folkevalgt demokrati, framfor udemokratisk styring og livstidsherskere. Bak Høyres grunne floskler finnes det ingenting annet enn et forsøk på å lede debatten inn på et spor hvor Høyre slipper å mene noe, slippe å ta debatten, slippe å ta de vanskelige avgjørelsene – enten det er snakk om Afghanistan, eller Libya.

Høyre ønsker å overlate krigsansvaret til generaler, konger og for øvrig forlanger de at SVere, som statssekretær og sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa om å holde kjeft eller la debatten til å foregå bak lukkede dører. Hvis dette er Høyres demokratiske perspektiver i spørsmål om krig og fred, så er de på linje med land vi på ingen måter liker å sammenlikne oss med. Høyre burde heller gi Fiskaa en medalje?

Det er betegnende at Høyre ikke hadde noen reell debatt om norsk deltakelse i Libya på sitt landsmøte. Til gjengjeld skålte de for kongen.

Jeg må berømme Høyres Øyvind Halleraker, som nå har funnet en måte å doble norsk byråkrati på. I en debatt i Stortinget tirsdag 3. mai i år tok nemlig Halleraker til orde for det som i praksis blir en massegerilja av offentlige ansatte som kan spasere rundt på alle landets riks- og fylkesveier og studere og måle spordybde i asfalten med målebånd. Halleraker ville nemlig ha en standard for hvor mange centimeter spordybde veier skal kunne ha før det utløser asfalteringsplikt. Dette betyr i praksis at om noen finner et område med 2,4 centimeter spordybde skal de notere både tid og sted, avgi skriftlig rapport om omfanget, gjerne med bilde av stedet og området rundt, som sendes et sentralkontor, som gjør ingenting. Hvis de derimot finner en flekk med 2,5 centimeter spordybde skal de notere både tid og sted, avgi skriftlig rapport om omfanget, gjerne med bilde av stedet og området rundt, som deretter sendes et sentralkontor, som deretter sender et asfalteringsoppdrag ut på anbud.

Dette er parodisk fra Høyre. Jeg vil anslå lønns- og byråkratiutgiftene til dette prosjektet til en milliard kroner i året. Det er før en eneste meter asfalt er lagt. Da er heller ikke utgiftene til kontrollmåling etter at asfaltoppdraget er utført, tatt med. Høyres måle- og anbudshysteri kjenner ingen grenser. Det er dyrt, det er byråkratisk og det er dårlig.

Halleraker sier han gjør dette for å få ned antall ulykker. Det er et mål jeg sjølsagt deler. Men om vi skal ha ned ulykkene på veiene nytter det ikke med en dyr og byråkratisk målebåndsgerilja, da må vil heller bruke milliardene på å få asfaltert. Dessuten dreier det seg også om å gjøre kollektivtrafikk til et naturlig førstevalg for enda flere reisende. I dag sponser for eksempel regjeringa de største byene med noe som heter belønningsmidler, som er en kontant påskyndelse til de byene som innfører tøffe begrensinger på biltrafikken inn mot sentrum. Redusert biltrafikk gir både færre ulykker og reduserte utgifter til asfalt.

Og til forskjell fra Hallerakers målebåndsgerilja så virker det.

Norge må bruke mer oljepenger nasjonalt til forskning, utdanning, innovasjon, miljøteknologi og tog. Handlingsregelen er ingen hellig vitenskaplig størrelse. Vi kan ikke legge bort alle visjoner i en absolutt diskuterbar 4 prosentsbane. Tvert i mot, men det må skje uten at vi havner i selskap med FrP. Det partiet kaster penger til ethvert formål, også til milliardærene.

Steinar Juel, sjeføkonom i Nordea mener også at investeringene i infrastruktur i Norge har vært for lave. Sjeføkonom Jan Andreassen i Terra mener også vi bruker for lite oljepenger for å utvikle Norge. – På 50-60-tallet var det å bygge landet politikernes valgkampsak, sier han til Aftenposten. NHH-professor Victor D. Norman har flere ganger vært inne på den samme tanken, og tatt til orde for å bruke mer oljepenger til investering i både skole og annen infrastruktur.
Frekke tunger sier at Norge er i ferd med å greie fireprosentbanen lenge før vi greier Østfoldbanen. Eller sagt med andre ord: Det er viktigere å ikke bruke oljepenger, enn å skaffe folk et skikkelig togtilbud raskt nok i dette landet. Ikke bare togtilbud. Ungdomsskolen har lenge vært forsømt. Har vi penger nok til å gjøre den bedre? Hva med barnevernet? Og hva med arbeidet med å skape framtidens næringsliv? Hva med forskninga? Har vi pengene det trengs for å skape en bedre framtid?

Alt koster penger. Men hvor mye penger vi kan bruke begrenses av den såkalte handlingsregelen. Handlingsregelen er den regelen som sier at vi ikke kan bruke så mye mer oljepenger til å smøre statsbudsjettet med, og i alle fall ikke mer enn fire prosent av oljefondet (”fireprosentbanen”).

Men hvor smart er handlingsregelen? Hvorfor er det blitt mer lønnsomt å ikke bruke oljepenger på viktige investeringer i Norge enn å investere i aksjer i utlandet? Hvorfor sier handlingsregelen akkurat fire prosent av oljefondet? Hvem har bestemt det? Hvorfor?

Sannheten er at fire prosent av oljefondet er absolutt ingen vitenskapelig størrelse. Om vi kan bruke 100 milliarder eller 150 milliarder kroner avgjøres jo egentlig bare av én ting – og det er hvor stort oljefondet er. Er fire prosent av oljefondet mye penger? Det spørs hva verdien på fondet er.

Og hva bestemmer hvor stort oljefondet er? Oljefondets størrelse er bestemt av fire forhold:

· Internasjonal oljepris (hva vi får for olja),
· dollarkursen (vi får betalt for olja i dollar),
· utviklinga i det internasjonale aksjemarkedet, og
· hvor mye olje- og gass Norge produserer og selger.

Det interessante er at de kun er den siste av disse fire faktorene Norge styrer sjøl. De tre andre styrer vi ikke. Det betyr altså at hvor mange oljepenger vi kan bruke i stor grad bestemmes av helt andre enn oss sjøl. Det er tilfeldige størrelser.

Likevel omtales fireprosentbanen som et hellig tall, en absolutt grense, en ikke diskuterbar størrelse. Dette er ikke bare et paradoks som burde vekke noe og enhver. Det er en av vår største tildragelser.
Derfor bør vi diskutere norske investeringsbehov, ikke handlingsregelen. Vi må ta oss råd til å diskutere hva som er produktive investeringer for framtida i større grad enn det vi gjør i dag. Det er ikke snakk om hvorvidt vi har råd. Det er snakk om vi har råd til å la være. Handlingsregelen framstår i dag som hugget i stein. Det er den ikke.

Men problemet med å diskutere bruken oljepenger er at folk flest fort havner i dårlig selskap. Jeg tenker sjølsagt på Frp. De sauser rundt og kaster om seg med oljepenger, med begge hendene, og vil sende de fleste oljepengene som en sjekk i form av en skattelette til de rikeste. De fem rikeste i Norge ville fått over én milliard oljekroner i skattelette om Frp fikk det som de ville i fire år. Det holder ikke. Skal vi bruke mer oljepenger skal det ikke gå til å finansiere Petter Stordalens millionbursdager i Egypt. Det skal gå til viktige og produktive investeringer for landet. Her skiller jeg og Frp vei.

Mange vil skremme med at flere oljepenger betyr økte renter. Men spørsmålet om flere oljepenger vil bety en renteøkning og økende priser blir tilbakevist. Erik Reinert, økonom og medlem av finanskriseutvalget, har for eksempel vist at om man investerer mer oljepenger i produktivitet (for eksempel forskning, utdanning, innovasjon, miljøteknologi og lyntog) vil dette bety mer effektive måter å gjøre ting på, og dermed senke prisene og rentene, framfor å øke dem. Jeg er enig med ham. Vi trenger en plan for å reise Norge som en miljøteknologisk spydspiss. Det er fullt mulig å gjøre uten at renta øker.

Det er ett av vår tids paradokser at oljeboring utenfor Lofoten-Vesterålen er et stort stridsspørsmål, samtidig som hele oljefondets eksistens – det at vi har over 3000 milliarder kroner i fond – er et bevis på at vi allerede i dag pumper opp oljepenger mye raskere enn vi greier å bruke. Nå sparer vi Lofoten-Vesterålen. Det neste vi bør gjøre er å investere noen av oljepengene litt mer fornuftig enn i dag.

11 av Høyres stortingsrepresentanter skal visstnok ha stemt imot innføring av direktivet da Høyres stortingsgruppe behandlet saken. Dersom mindretallet i Høyres gruppe som setter personvernet svært høyt får lov til å følge egen overbevisning, så vil det faktisk ikke være flertall for direktivet på Stortinget. Vi håper derfor at Høyre vil fristille sine representanter, og at de har mot til å stå opp for personvernet når det gjelder som mest.

Det er trist at Høyre har ofret alle sine prinsipper om personvern, av frykt for EU. De såkalte kravene Høyre skal stille overfor Ap, er krav som de ikke vil ha noe problem med å akseptere. Her kunne faktisk Høyre ha avgjort en viktig sak i Stortinget, men partiet mener tydeligvis at EU er viktigere enn personvernet.

Da Sverige, Storbritannia, Irland og Frankrike fremmet forslaget om Datalagringsdirektivet i etterkant av terrorangrepet i Madrid i 2004, var begrunnelsen utelukkende terrorbekjempelse. Nå forsøker overvåkningstilhengerne å begrunne direktivet med helt andre ting, for eksempel kriminialitetsbekjempelse. Over hele Europa har man nå kommet på bedre tanker, og gradvis innsett av DLD var en overreaksjon. Innføringen av direktivet har blitt erklært grunnlovsstridig i både Tyskland og Romania, i sistnevnte land også fordi selve direktivet ble vurdert til å være i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det er nå helt usannsynlig at direktivet kommer til å bli innført over hele EU, og det er vanskelig å forstå hva Arbeiderpartiet og Høyre egentlig forsøker å oppnå ved å tekkes et EU som selv begynner å tvile på overvåkningsiveren. Og hvorfor kan ikke Høyre vente til EUs evaluering er klar om en måned?

Bård Hoksrud, FrP Hallgeir Langeland, SV Janne Sjelmo Nordås, SP Knut Arild Hareide, KrF Trine Skei Grande, V

Stortinget har nettopp gjennomført sine høringer om EUs datalagringsdirektiv. SV er mot direktivet fordi det betyr en massiv overvåkning av telefoni og internettbruk av alle innbyggere.

Politiet er ikke overraskende tilsvarende massiv i sin begeistring for dette direktivet, noe som også kom fram i høringene. Jeg reagerer sterkt når PST-sjefen Janne Kristiansen i møte med Stortinget regelrett truer landets parlament til å gjøre et vedtak om å innføre datalagringsdirektivet. I høringene sier hun: ”La meg si det i klartekst. Uten datalagringsdirektivet blir Norge mer utsatt for terror (…) uten [datalagringsdirektivet] gir vi terrorcellen et forsprang som det kan bli svært vanskelig å innhente. Tør dere la det skje?”.

Så sterke påstander bør kunne dokumenteres. Det kan de ikke. SV har sendt brev til politimyndighetene PST og Kripos og bedt om dokumentasjon på tall eller internasjonale erfaringer politiet har gjort seg i de landene hvor datalagringsdirektivet er innført. Svaret vi har fått er at politiet ikke kan legge fram tall på at oppklaringsprosenten har økt.

Påstanden om at uten datalagring vil terror ramme Norge er en ansvarsfraskrivelse uten sidestykke, fra nettopp den etaten som har ansvaret for antiterrorarbeidet – med eller uten datalagringsdirektiv.

Situasjonen blir ikke bedre av at overvåkingsdirektivet vil koste oss flere hundre millioner kroner i året – i byråkrati, utstyr, opplæring, sikkerhet og lagringsplass – et direktiv som ifølge Datatilsynet ikke vil ha noen effekt uansett. Siste generasjon smartmobiler gjør det teknisk mulig å ringe direkte fra mobil til mobil, uten å gå veien om en basestasjon. Påstanden støttes av Mikael Asplund sin doktorgradsavhandling i datavitenskap ved universitetet i Linköping. Avhandlingen består blant annet av et dataprogram som gjør dette mulig. Dermed kan kriminelle som vil unngå overvåking bruke mobilen til å kommunisere med hverandre. PST kjemper altså for et direktiv som innebærer overvåking av alle uskyldige, mens skurkene slipper unna.

I flere tiår overvåket daværende POT, Politiets overvåkningstjeneste, PSTs forløper, en mengde norske borgere. Under påstander om hensynet til rikets sikkerhet ble alle regler og prinsipper brutt. Det var lytteposter, kabler og mikrofoner i vegger, tak og telefoner. Uten at det ble fakket en eneste skurk. Det var en massiv overvåking av uskyldige.

Og nå forsøker altså PST-sjef Janne Kristiansen å true Stortinget til fullmakter for på ny overvåke det norske folk, med udokumenterte påstander om terror.

Etter to dager med høringer i Stortinget er jeg enda mer overbevist enn før: Datalagringsdirektivet vil svekke personvernet, svekke kildevernet og svekke ytringsfriheten. Direktivet er verken effektivt eller målrettet, og vil være et enormt pengesluk uten viktige bidrag til å fange de store fiskene. Høyre var for feige til å ta denne saken til landsmøtet sitt, og et flertall i Stortinget mot innføring av datalagringsdirektivet hviler nå på Høyres representanter.

Statoil-sjef Helge Lund har en ukelønn på 125.000 kroner. Etter skatt. Hver måned tikker inn rundt 500.000 kroner på Helge Lund sin lønnskonto. Det er ti ganger det statsministeren tjener. Dette skjer, blant annet fordi Lund mellom 2007 og 2009 fikk en lønnsøkning på 1,8 millioner kroner av sitt styre, ifølge Riksrevisjonen. Helge Lunds brutto årslønn er nå på rundt 14 millioner kroner.

Dette skjer til tross for at Regjeringa har bestemt at lønna til lederne i bedrifter hvor staten er en betydelig eier skal være ”moderate og rimelige”. Mye kan derfor tyde på at disse styrene ikke har forstått de klare signalene fra regjeringa. Derfor kaller vi nå inn en rekke styreledere til Stortinget, slik at de kan forklare hvorfor de har gjort det de har gjort. Høringa gir styrelederne i blant annet Hydro, Entra Eiendom, Statoil og NSB en god anledning til å forklare hvorfor det har vært millionøkninger i mange av selskapene.

Det er verd å merke seg at moderasjon for topplederne ble vedtatt mot Frps stemmer. Frp var uenig i at lederlønningene skulle være ”moderate og rimelige”. Hadde Frp bestemt hadde ikke million-lønnsøkninga til verken Helge Lund i Statoil, til Einar Enger i NSB og Kyrre Olav Johansen i Entra vært noen sak – fordi da ville styrene stått helt fritt i å fastsette lønningene, uten at vi som eiere kunne reagere.

Statoil-styret er ikke det eneste som har gått av skaftet. Riksrevisjonen har nå gått gjennom en rekke statlige selskaper:

-          I seks av de statlige selskapene som Riksrevisjonen har undersøkt har lederen fått en personlig lønnsøkning på over en million kroner; i både Statoil, NSB, Entra, Kongsberg Gruppen, Telenor og Statkraft

-          I Statoil fikk altså Helge Lund en lønnsøkning på 1,8 millioner kroner over to år. Telenors Jan Fredrik Baksaas fikk 1,5 millioner kroner i lønnsøkning fra 2007 til 2009

-          I nesten alle selskapene – 36 av 43 selskaper – tjener adm. dir. mer enn statsministeren. I 20 av selskapene tjener lederen minst dobbelt så mye som statsministeren.

Det er forskjell på far og katten, heter det. Det er dessverre blitt et mønster at Frp er et parti for millionærer flest, og at de står for en grunnleggende forskjellspolitikk, der de på den ene siden forlanger stadig strengere krav for fattige, syke og uføretrygda, mens det skal være hemningløs tut og kjør for de få som har mest fra før.

Å legge bånd på lederlønningene er det ingen i Frp som ønsker – moderasjon er bare noe som gjelder arbeiderklassen. Det er for eksempel typisk at Frp i sosialpolitikken ønsker å stille ”strenge krav for utbetaling av offentlige midler”, som det heter i programmet, mens det står for ingenting om hva slags krav det skal være for de som mottar lederlønninger i statlige bedrifter.

Så kan man selvsagt hevde at vi har likevel fått en stor lønnsøkning blant ledene, selv uten Frps fingre i fatet. Men nettopp fordi vi har vedtakene om moderasjon, nettopp fordi Riksrevisjonen kunne settes på saken, nettopp fordi vi bruker eiermakten til å styre har vi nå kunne gå gjennom tallene med kritisk blikk og si klart fra om at dette går langt over alle støvleskaft.

Det kan vi ikke takke Frp for. Når sola skinner på FrP sprekker de, og blir for millionærer flest.

Viktig at du stemmer på SV men ikke minst viktig at du stemmer på Eirik Faret Sakariassen, som jeg ser frem til at kommer inn i Bystyret.

Bli med i gruppa Eirik Faret Sakariassen inn i Bystyret her!

Høgresida i norsk politikk, nå sist ved forfattar og Civita-mann Bård Larsen, yndar å bruke eit av mine forslag til fredsprisen, som eit bevis på den norske venstresida sitt udemokratiske sinnelag. Det er uproblematisk for meg at presteskapet i Høyre angriper meg, for eg har faktisk fremma forslaget tre gangar. Sist i 2003.

I grunngjevinga for forslaget om å gi Castro fredsprisen skreiv eg blant anna at «sjølv om det er mogleg å stille spørsmålsteikn ved om Cuba blir leda på ein, etter norsk oppfatning, demokratisk måte, er situasjonen annleis om din ståstad er som fattig i den 3. verden. Mange som lever i slummen i Latin Amerika, ville nok fortrekke mat, bustad og gratis helsetilbod, enn å delta i eit val som ikkje skaper forbetringar i dei fattige sin livssituasjon. Det er dessutan eit beklageleg faktum at det dør ti tusenar av barn kvar dag på kloden vår, og slik har det vore i tiår. På Cuba er barnedødelegheita sers låg.»

Vanunu og høgresida

Men ei positiv utvikling med mindre høgrevridd politikk i Sør Amerika, ikkje mist sett frå fattige ståstad, gjorde at eg frå 2004 gikk over til å fremma forslag om atomfysikaren Mordechai Vanunu. Han har de facto vore i fangenskap i ca 20 år i eit av høgresida sine favorittdemokrati, okkupantmakta Israel. Og i snart 10 år har NATO og vesten haldt ein korrupt president og narko- og krigsbaronar ved makta i Afghanistan. Med NATOs vestlege demokratier beskyttelse, har det aldri vore så mye opium og organisert narkokriminalitet i Europa. Dette snakkast det lite om i Høgre. Det er bare venstresida som har trått feil.

Då eg meldte meg inn i SV, var de få år sidan «9/11 1973». Den demokratisk valte presidenten i Chile, Salvador Allende, blei drepen og fjerna ved eit USA-støtta militærkupp. Eit terrorliknande militærdiktatur som tok livet av tusenar, blei etablert. Og høgresida logra og støtta opp.

Høgresida, som moraliserer over mitt forslag, kjem til å fortsette med det. Men kjem dei til å finne feil og manglar i eigen historie? Har dei gløymt at dei for mindre enn 100 år sidan meinte at det fekk holde med at menn hadde stemmerett? Kvinner skulle ikkje vere ein del av demokratiet.

Pengeseteldemokrati

Eg meiner at demokrati også er retten til tryggleik, rettferd, skole, bustad, mat, lege, medisinar osv. Demokrati for meg er ikkje at val bler vunne ved hjelp av makta i høyresida sin pengesetel. Var det ikkje nettopp den pengesetelen som gjorde at USA invaderte Irak på ein bløff med støtte av høgresida? Var det ikkje Chevron og Lockheed Martin som fekk sin payback i den invasjonen? Og er det for å få meir pengar til utdanning og skole at rikingar i Noreg støttar høgresida økonomisk? Har det noko med skattelette å gjera? Har rikingar større makt og innflytelse enn ein helsearbeidar eller reinhaldar på sjukeheimen? Er det høgresida eller venstresida sine løysningar som skapar eit meir egalitært samfunn? Ja, svaret på desse spørsmåla har verkeleg også med demokrati å gjere. Det er på tide å kaste farisearane ut av tempelet!

Jeg nevner nå 3 saker selv og dere kan sjekke og rette ryggen på gjennomslagssakene på lista under i tillegg. Fram kamerater!

1.       Det er ikke bare Wikileaks sin fortjeneste at jeg er litt blidere nå, men innrømmer at det betyr en del når SV blir så farlig og viktig som USA lekkasjene viser. Bare vent til vi har 50 prosent uncle Sam!

2.       Tenk at Rogaland SV har sloss siden 1993 for Lyntoget, og nå bruker vi altså 50 millioner på å utrede dette ”med bygging som siktemål”. Verden går framover.

3.       AP får nå virkelig prøvd seg på problemene med sykehusreformen, og slik jeg tolker situasjonen nå må partiet komme SV og SP i møte i løpet av våren.

Sprutliste på tampen av året:

Mindre forskjeller mellom fattig og rik, viser nye tall

PISA-undersøkelser viser framgang for norske elever

Kristin og regjeringa vil yrkesrette yrkesutdanninga

Statkraft får milliarder til klimavennlig fornybarsatsing – ingen av pengene skal gå til nye gassprosjekter

Klimautslippene har gått kraftig ned (men kan stige igjen?)

Kristin setter tydelig mål om at 3.000 flere skal fullføre videregående skole:

Audun varsler tredeling av pappaperm

Hallgeir sikrer 20 millioner mer til midtdelere

1 milliard ekstra til kommunene.

Kristin tydelig på at SV vil avvikle pelsdyrnæringa

Erik Solheim gir 10 mill til Leger uten grenser

Bård Vegar tydelig på at vi er mot rakettskjold:

Audun vil trappe opp kampen mot sosial dumping

Audun varsler bedre barnevern i framtida  og strammere regime for private barnevernsinstitusjoner.

USA frykter at SV setter Norges NATO-lojalitet i fare

Regjeringen åpner for at asylsøkerbarn som er født i Norge får bli (KK 24.11.2010).

Antall som betaler formuesskatt er halvert siden vi tok over, samtidig som de som har mest betaler mye mer: Samla skatt økt fra ti til tretten milliarder, og snittskatten per betalende er mer enn doblet, fra 16.500 kroner til 37.500 i regjeringsperioden (Finansavisen 18.11.2010).

Tydelig SV kjemper for anstendig uføretrygd.

SV fikk rett i Hardangermastesaken.

Ingen armbånds-, pensjons- eller partistøtteskandaler med SV.

Bonus 1: Oppsummering av de siste årene i regjering: Hvem tjener på vår politikk?

Bonus 2: De siste årene har det blitt satt opp rundt 70 nye vindmøller rundt om i landet; rundt 50 nye er på trappene. De siste årene er satsingen på vindmøller femdoblet.

Bonus 3: http://dalane-tidende.no/index.php?option=com_content&view=article&id=8165:far-utdanne-vindmolleoperatorer&catid=126:eigersund&Itemid=161

Godt nytt år, og takk for samarbeidet i året som har gått! Nå gjelder det å mobilisere til valget i 2011!

mkh

Hallgeir